Godt nytt år alle sammen

Så var det dette julebrevet da. Jul, var det noen som sa jul. Det er det i alle fall ikke her. Da skal man jo få et digert kjøttben i julepresang. Og så skal det være fint vær med eller uten snø, slik at en kan ligge ute og gnage på det. Jeg fikk et i høst. Nå er det bare litt igjen av det. Men her er det så vått på bakken. Går ikke an å ligge på den en gang. Og det er ganske tungvint å stå og gnage ben. Men det har jeg gjort denne høsten. Går slikt an da? Er det ikke noen som snart kan se å få stoppet denne vannlekkasjen. Er det så vanskelig å få tak i en rørlegger oppi der da? Eller er det slik at ingen rørleggere kommer til himmelen??

Mor bruker si at vi går i hi om vinteren. Og det har vi sannelig gjort i høst. Etter at vi kom hjem fra ferie. Der var det også vannlekkasje forreste. Men ikke så ille som her. Men altså etter at vi kom hjem, har jeg ligget her i burhuset mitt sammenrullet som en liten ball den ene dagen etter den andre. Hele dagen fra morgen til kveld, dag etter dag. Og det er fryktelig kjedelig altså. Men det er jo ingen som er så dumme at de går ut i slikt grisevær.
Til slutt syntes visst mor litt synd på meg som bare lå der og var snill. Så hun prøvde å finne på noe jeg kunne gjøre. Så nå kan jeg sitte på to og gjøre noe som heter «Give me five». Da må jeg først sitte pent og gi forsiktig labb. For jeg syntes jo det der var skikkelig gøy. Så jeg fektet rundt med labben og ga en masse «give me five» på en gang. Kjempegøy altså. Men det syntes visst ikke mor, for hun fikk kloremerker både her og der. Så nå må jeg gjøre det litt mer forsiktig. Men det er greit det også. For jeg tjener fortsatt godiser i fleng for det. Her en dag var vi på tur med masse vassevann i alle grøfter. Og gjett om jeg vasset. Det drev jeg med da vi møtte naboen. Se hva Chimaera kan, sa mor. Så ropte hun meg på plass. Holdt opp hånden til give me five. OG JEG LOT MEG IKKE BE TO GANGER. Jeg gikk opp på to og ga «Give me five» så mye jeg orket. Gjett hvordan brillene til mor så ut etterpå. Jeg hadde sprutet så mye sølevann på dem at hun nesten ikke så å finne veien hjem igjen.

Noe annet jeg har lært er å rydde lekene mine. Egentlig har jeg nesten sluttet å leke med dem. Så mor må som regel rote dem ut, og så rydder jeg opp for henne. Da står hun med pappesken som de skal være i, og så henter jeg en og en leke og putter oppi. For hver leke får jeg masse ros og godis. Egentlig hadde jeg likt best at hun satte esken
på gulvet. For da kunne jeg plukket dem ut igjen også, og det hadde vært enda mer moro.
Og nå har jeg nettopp lært noe nytt. Mor drev og snekret veldig her noen dager. Hun snekret ringeklokke til meg og noe hun skal bruke på hemsen. Ringeklokken er helt ufarlig, men de greiene til hemsen skal man sannelig passe seg for. Jeg lå ved trappen og slappet av. Men best som det var kom en stokk brasende ned som en torpedo. Bråke gjorde den også. Og det var bare så vidt at jeg klarte å berge meg unna den. Så nå vil jeg helst være ute eller på gangen når hun driver med de snekker greiene sine. En vet jo aldri hva de der plankene kan finne på. Men mor synes det er best at jeg er i buret mitt med lukket dør. Og det liker jeg slettes ikke. Det kan jo hende at planken lurer seg inn dit også. Og da kan jeg jo ikke få rømt vekk fra den en gang, så da blir det virkelig farlig.
Men altså ringeklokken. Da den var ferdig snekret, trente vi på at jeg kunne bruke den. Først var vi inne. Senere holdt mor den mot veggen ute. Nå har hun skrudd den fast på veggen. Så når jeg vil inn og ha en godis, så kan jeg bare ringe på den. For da får jeg masse skryt og noen kjempegode godiser. Så slår jeg på innebjellen for å få komme ut igjen. Og så snart mor har lukkket meg ut. Gjett hva jeg gjør da? Ja, akkurat. Da snur jeg meg rundt og ringer på igjen. Og så får jeg mer ros og mer godis. Jeg er jo ikke helt dum heller da. Men det er visst ikke mor heller forresten. For når vi har holdt på slik noen ganger, så får jeg bare vanlig godis. Så da kan jeg like godt være inne og se om vi kan finne på noe annet. Mor sier hun har vært litt smart som ikke har lært meg å ringe på de vanlige dørklokkene. For tenk om jeg stikker av en dag når porten har blåst ned, og løper til en av naboene og ringer på døren der. Det hadde nok blitt en forskrekket nabo. For da er hun helt sikker på at i det øyeblikket de åpner, vil jeg fare forbi som en vind for å finne kjøkkenet. Og hadde de en stek stående på kjøkkenbenken, så ville mesteparten være i magen min lenge før de rakk å rope NEEEEEEI . !!!!!!!!! Og det spørs om hun ikke kan ha litt rett i det der.
Så nå lurer jeg veldig på hva det neste vi skal lære oss kan være. Hun får sannelig tenke ut noe smart. For det ønsker jeg meg i julepresang. Men jeg vil ha et sllikt digert margben også. Og så kanskje noen kaker. Og et tyggeben må jeg i hvertfall få. Jeg vil gjerne ha en tur på juleaften også Ja, ikke bare da altså, ellers også selvfølgelig. Men hvis det regner så kan den julepresangen gjerne ta ferie.

Sannelig slitsomt å skrive julebrev. Tror jeg tar en sovepause i buret mitt jeg. Skal brevet være lenger, så får mor ordne det på egenhånd.

Ja, forresten god jul og godt nytt år alle sammen.

PS. Og siden mor somler som vanlig, så er vi jo snart ferdig med hele julen. Like ferdig som jeg er med kjempebeinet som jeg fikk i julepresang. For det er det bare en liten stump igjen av. Og turen fikk jeg på juleaften. Har forresten fått en tur på åsen i dag. Videoene om dørklokken og lære å rydde leker kommer senere. Håper ikke mor bruker et halvt år på å få det inn i dagboken min.

Bernersennen treff på Sunnmøre 8. mai 2011

Hei vi var på treff i Voldaområdet på søndag 8.mai.


Det var langt å kjøre for mor og lenge å ligge i bilen for meg. 45 mil reiste vi. Vi var hjemme igjen en gang mellom kl 11 og 12 på kvelden. Mor var oppe kl halv fem. Jeg skulle jo ordne meg i hagen før vi dro. Litt mat skulle vi også ha. Dessuten synes mor det er best at jeg får bilsyketablett når vi skal så langt og svingete og kanskje får litt dårlig tid mellom ferjene. Og det var både langt og svingete og vi rakk ferjene. Men vi kom altfor tidlig til Kiwibutikken der vi skulle møtes. Og det var sannelig bra. For det er to Kiwibutikker i Volda. Og ingen visste hvem av dem som var møteplass. Ingen kom og møtte oss heller. Men ved den andre butikken stod halvbror Leo. Vi dro dit, så vi møtte i hvertfall ham. Og tror du at vi ble stående der ,du. Å nei da. Det gjorde vi slettes ikke det. For da hadde vi sikkert dødd av varme. Vi dro til Gudrun og Jan Rune. Mor hadde sikkert aldri funnet dem. Men mammaen til Leo visste hvor vi skulle. Så da var det bare å å kjøre i vei. Og for et treff det ble. Vi var visst 8 bernere og en puddel. Men alle løp løse, så det var litt vanskelig å holde tellingen. Og Gudrun og Jan Rune hadde ordnet alt helt perfekt. En turvei der vi kunne gå løse og masse vann i grøfter og bekker. En liten elv med badeplass hadde de også. Hundene var ganske veldresserte og alle naboene var veldig veldresserte. For alle sammen likte at det kom en hel flokk bernere flommende for å hilse. Puddelen passet på at Leo halvbror ikke ble for voldsom med den nest minste valpen. Den minste var for liten for voksen tur, så den måtte være hjemme. Skulle ønske puddelen hadde passet litt på rompa mi også. For det var to store gutter som bare skulle henge etter meg. Og jeg hadde da ingen løpetid. Jeg har da hvalper hjemme, jeg. Løvebroren og den lille grønne Sjarmøren som piper litt innimellom. Jeg har gravd et stort fint hus til oss i hagen. Men mor er litt rar, for ingen av oss får bo der. Vi skal vær inne sier hun. «Bebiser» kan ikke bo ute i hagen, sier hun. Tull! sier jeg. Men det blir som mor bestemmer.
Men altså. Jeg hadde to friere. Og det kunne vært greit nok det, bare de hadde fridd litt mindre. Den ene var Albin. Og han var nok skikkelig forelsket. Til slutt måtte jeg berge rompa mi med å legge meg på trappen ved kløvsekken min. Der var det litt skygge og da fikk jeg litt fred for ham. Men han vek ikke fra min side som dere snart skal få se på videoen. Og der måtte jeg bare bli liggende. Enda det ble disket opp med grillmat og alt mulig.

Mor har alt begynt å fable om at hun skal ha med seg hele Sogn og Fjordane gjengen dit opp på overnattingstreff neste gang det blir mai. Og selv om han Albin var litt masete, må jeg nok innrømme at jeg gjerne blir med.


For å se videoen i fullskjerm. Trykk først på startknappen og så på symbolet til høyre så vil den dukke opp etter et øyeblikk.

Treff. Berner sennenhund på Sunnmøre 8.mai 2011 from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

17. mai 2011.

Hei dere som leser dagboken min. Vi gratulerer dere alle sammen med dagen.
Bildet er bare juks, men det gjør vel ikke noe når det er så bra. For jeg har aldri holdt noe flagg i munnen. Da ville jeg nok ha spist opp flaggstangen, sier mor. Men det er meg og det er vårt flagg. Vi skulle egentlig feiret dagen med tur på åsen. Men da må det regne litt mindre i hvertfall. Så jeg ligger godt sammenkrøllet sammen med Løvebroren i det store huset mitt. Og flagget vårt henger ute på veggen. Kanskje det liker regn. Det gjør egentlig ikke mor og slettes ikke jeg.

Ved og blomster 13. - 15. mai

13. og 14. mai 2011 Ved, ved oppad staur og vegger.









Nå er det så travelt her at vi rekker ingen ting. I alle fall ikke å redigere videoer og av og til ikke å gå tur heller. Mor har saget ved i 2 dager fra mordgen til kveld. Helt aldeles kjedelig. Jeg måtte ligge inne nesten hele tiden. Fikk litt luft på terrassen en av dagene. Tur kom slettes ikke på tale. Og før det var mor dårlig, så da ble det heller ikke tur. Mor sier at jeg har vært aldeles utrolig flink. Hun synes nesten hun begynner å kjenne antydning til englevinger på meg. Men skal hun fortsette slik, er det helt sikkert at jeg ikke kommer til å finne den minste lille antydning en gang til englevinger på henne. Kunne jeg bare brukt de englevingene til noe fornuftig så. Til å fly over gjerdet på terrassen og hagen for eksempel. Men de jeg har, kan jo ikke brukes til noen ting jo.

Søndag 15.mai Stemorsblomster-plantedag.

I dag har vi hatt det kjempefint. Mor og jeg har plantet stemorsblomster. Vi var ute sammen i mange timer med det. Og i ettermiddag har vi gått tur på åsen. Og det regner ikke. En akkurat slik dag som en dag skal være.
Men nå piper klokken, så da er det nok en time siden vi kom hjem fra tur. Og det betyr at jeg kan få mat med en gang. Var det ikke det jeg sa. En helt topp dag!

Treffet på Vangsnes 24.04.11

Og her kommer historien om treffet på Vanngsnes. Videoen taler vel for seg selv.
Bare pass på å starte videoen før du går over i fullskjerm visning.

Minitreff i Fritjovparken på Vangsnes 24.april 2011 from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

Påsken kom og gikk.

Og da hadde jo mor god tid. Og vet dere hva hun brukte den til. Masse tur og kos og gøy med meg? Å nei da! Hun puslet og puslet og puslet. Satt der med de der dumme greiene mens solen skinte ute. Til slutt besinnet hun seg. Vi hev oss i bilen og kjørte. Men det er en annen historie.

Tror jeg tar patent jeg. from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

Kjekt med turvenner. 24.mars 2011

Fint å gå på åsen med venner. For heldig vis har morene våre skjønt at jeg trenger noen turvenner, så de prøver å få til en tur en gang i uken. Før brukte de å komme hit. Og så gikk vi sammen herfra. Men i det siste har vi møtt dem borti veien. De kommer med bil og vi går. Rett før vi kommer frem til veien, tar mor meg i bånd og så må jeg gå fot. Er jeg veldig flink, får jeg noen ekstra gode godiser. Akkurat nå heter de norvegiaost. Og de godisene er veldig kjempegode. Men mor har blitt så vanskelig i det siste. Før slapp hun meg når vi så vennene mine. Og så kunne jeg bare storme i vei bort til dem. Men nå! Nå skal det være orden i sakene. Jeg må gå fint i bånd til vi er helt borte hos dem. Og mor går jo så sent, så da må jeg jo bykse litt i vei. Har da ikke tid til slikt sommel når en skal treffe bestevenner. Men det hjelper ikke. For nå har mor bestemt seg for at jeg må ha litt mer oppdragelse, sier hun.

Det er Shilrik border collie, Gillian hjortehund og moren deres vi møter. Gillian var bestevenn med Kama som mor hadde før meg. Meg er han ikke bestevenn med. For jeg får ikke lov til å leke med ham. Da kan han gå i stykker visst. For han er så skranglete i de tynne bena sine. Og han er nok litt redd for meg også når jeg kommer farende. For da hender det at han piper selv om jeg ikke er nær ham en gang. Kanskje han tror han er valp. Men da må han være senil, for han ble 10 år nå 14. april. Men Shilric er en fin venn. Vi løper og herjer og har det kjempebra sammen. Jeg blir alltid like glad når jeg ser dem og moren deres. Og hver gang glemmer jeg meg bort og hopper opp etter henne når mor slipper meg. Og hver gang blir hun veldig morsk på meg. Men det går fort over.

Og så går vi sammen opp på åsen.

Turvenner. På Storåsen 24.mars 2011 from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

Leika knurrebiff på besøk onsdag16.02 til fredag 18.02.11

Nå har vi hatt Leika på besøk. Det starter alltid med at mor går på hemsen. Og så henter hun ned noe som hun kaller : Puddelkurven. For Leika har med seg dyne. Og den skal ligge i puddelkurven og så skal Leika ligge på dynen, og det liker hun veldig godt. En stund etterpå kommer Leika. Leika knurrebiff. Hun knurrer og freser og flekker tenner. Men hun er ikke noe farlig. Hun kan rett og slett ikke noe for det. For hun er bare sånn. Og jeg er ikke det spor redd henne. Helt til å begynne med var jeg det. Men etter at jeg hadde gjort et hallingkast og truffet henne med baken så hun fòr langt inn i enerbuskene, var det hun som var redd for meg. En lang stund. Men nå er ingen av oss redde for noen av oss lenger.

Leika er litt fæl til å fly av gårde og forsvinne, så vi ikke ser henne lenger og ikke vet hvor hun er. Men jeg er flink. For jeg holder meg nær, så mor kan se meg hele tiden. Denne gangen lærte mor Leika at hvis hun ville ha godis, så måtte hun komme med en gang mor ropte. Og Leika vil gjerne ha godiser hun også. Hun vil ha alt det som jeg får. Tror hun. Men når hun får det, så ombestemmer hun seg ofte. For da vil hun ikke ha det allikevel. Slik som eple og appelsin og sånt no’. Når vi skal spise, vil hun ha maten min. For hun tror den er mye bedre enn den hun får. Hvor dum kan man egentlig bli da? Jeg fikk oppbløtt tørrfôr og hun fikk en hel skål med frolic godis. Men nei da, det skulle hun ikke ha. Og min mat fikk hun ikke. Så da ble det ikke noe mat på henne. Men når vi er på tur, ja da vil hun ha frolic godis, da. Sulten ble hun sikkert også. For hun spiste ikke maten sin før til kvelds. Og slik gjør hun hver gang hun er her. Tullhøna. Ser ikke ut som hun kan lære heller. Enda mor sier at hun er like lettlært som meg. Men når det har gått et par dager, så spiser hun opp maten sin når hun får den. For her nytter det ikke å vente til litt senere. For skulle maten stått til litt snere, så hadde det nok ikke vært noe mer mat der. Bernere kalles da ikke for matvrak for ingen ting.

Leika på besøk februar 2011. from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

Puddel Lady. fortsettelse fra 20.02.11

Av og til når vi kommer ned fra åsen, møter vi Lady. Hun er en litt sur gammel dame på over 10 år. Hun liker ikke at jeg finner de luktene som hun har funnet. Da blir hun ganske morsk på meg. Så det er best å være litt forsiktig. Og hun liker slettes ikke at jeg hilser på moren hennes. Det gjør visst ikke moren min heller forresten. For hun sier at jeg er altfor voldsom og hoppete. Hoppetussa, Rabalderet mitt, sier hun. Tull, sier jeg. Man skal da vise at man er glad over å se kjentfolk. Dessuten har Ladymoren også godis i lommen. Når jeg er ferdig med å hilse, bruker vi å følge dem hjem til huset deres. Der snur vi og så går vi også hjem til vårt hus.

Hei, Lady! from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

Nedtur fra Storåsen 20. februar 2011

For noen uker siden fikk dere bli med oss opp på åsen. Men dere kan jo ikke bli der oppe i all evighet. Og nå må dere da vel ha fått så mye utsikt at det holder for en lang stund.

Så i dag er det nok best at dere blir med oss ned igjen. Og siden dette er en runde, så går vi en annen vei tilbake.

Dessuten kan dere godt få se hvor flink jeg er. Og bare så dere vet det. Det er ikke fordi jeg somler at mor må rope på meg. Jeg har fått beskjed om å sitte og bli hver eneste gang. Det er litt skummelt. For mor går så langt før hun roper på meg, at det nesten virker som om hun har tenkt å la meg bli sittende igjen alene der i skogen, mens hun går hjem. De første gangene syntes jeg det ble skikkelig nifst. Så da løp jeg til slutt etter henne. Og så måtte vi gå tilbake til der jeg hadde fått beskjed om å bli sittende. Men nå vet jeg jo at hun nok ikke glemmer meg. Så nå sitter jeg fint selv om hun forsvinner en liten stund. For det er helt sikkert at hun roper på meg. Og da er det alltid en godis å få.

Men først litt utsikt, og så er det bare å henge seg på og bli med oss ned igjen til veien.

nedtur fra Storåsen 19. og 20. februar from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

Men jeg trener ikke bare inne. Storåsen 10. mars 2011.

Det går fint an å trene når en går på tur også. Bare se her.

Storåsen 10. mars 2011 from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

Sitt – ligg – sitt – ligg! 9. mars 2011

Huff! det er ikke alltid en klarer å holde målsettingene sine. Nå har dere måttet vente i hele 14 dager bare fordi mor var på kurs i 3 dager. Vi dro av gårde klokken sju om morgenen. For jeg må jo være med å passe på bilen for henne, mens hun kurser seg. Og det er jeg veldig flink til. Passer veldig godt på den i alle timene jeg er alene. Men det ble litt lange og slitsomme dager. På fredagen var vi ikke hjemme igjen før klokken sju om kvelden, for mor måtte handle litt også. Og det er ganske lenge når en ikke skal lufte seg på hele den tiden. Da er det kjempedeilig å komme seg ut av bilen og finne en tisseplass i hagen. Men det går alltid bra, selv om det kan bli lenge å vente. Og på veiene var det noe som mor kaller telehiv. Det betyr at en husker opp og ned og opp og ned og enda mer opp og ned. Og hvis en er litt uheldig kan det hende at en husker så fælt at en slår hodet i taket på bil-bur-huset sitt. Men mor kjørte forsiktig og husket nesten alltid på hvor huskedumpene var. Så jeg slapp å få vondt i hodet mitt.

Men nå er det på tide å vise frem hva jeg har lært i det siste.

Lydighet. ligg - sitt - ligg from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

I dag skal dere få bli med oss opp på Storåsen fredag 11.02.11

Det er den turen vi bruker å gå hver dag. I hvert fall nesten hver dag. Og vi kaller Storåsen for åsen. For vi synes ikke at den er så veldig stor akkurat. Den er bare akkurat passe stor for en sånn passe lang opp og ned, opp og ned tur.

Følg oss på tur på Storåsen 12.02.11 from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

NB Start videoen. Trykk på pilene før "Vimeo" i videoen og du får se den i fullskjerm. Etter at videoen er ferdig. Trykk på pilene igjen og fullskjerm lukker seg.

29.januar. Trekkhund jeg så !

I dag regnet det heller ikke. Så vi prøvde det der dyret igjen. Nå har jeg lært at det heter Vogn. Og det er visst ikke så farlig allikevel, jo. For nå har mor og jeg fått teken. Så nå svinger jeg til og med uten at mor må lokke meg med en godis. Bare se hvor flink jeg er til å trekke. Men jeg får massevis av godiser også. Pølse! NAM, NAM! Kan gjerne trekke vogn jeg da.

28. januar. Trekkhund. Huff og huff ! !

28. januar Nå har skiføret gått sin vei.


Og da kan man drive med andre ting enn bare å gå tur, sier mor. Men huff! I dag var det skikkelig skummelt. For da vi skulle snu, skramlet det så fælt og dragene kom borti meg, så jeg ble skikkelig redd. For det stygge, skramlende dyret kom løpende etter meg og ville ta meg. Og samme hvor fort jeg løp, så løp det like fort. Og jeg kunne bare løpe i ring, for mor holdt i båndet mitt. Hadde jeg vært løs, så skulle jeg nok klart å løpe fra det der dyreskramlet. Men til slutt klarte mor å få stoppet oss. Og da stoppet skramlingen også heldigvis. Men neimen om jeg likte meg noe særlig etterpå. Og mor sa at vi måtte kjøre og svinge, og kjøre og svinge, og svinge enda mer. Men heldig vis, skramledyret prøvde i hvert fall ikke å ta meg flere ganger.

Fortsettelse om en uke.

26, januar Endelig opphold en dag!

Og nå har mor funnet på noe nytt igjen. Bare se her. Kjøpt til meg liksom. Og det tror vi på???????
Kjøpt til glede for henne, tenker jeg at vi sier. Spør du meg så likte jeg den aldeles ikke. Hun kan gjerne levere både vogn og drag tilbake til der hun fikk det fra. Jeg skal ikke bli det minste bitte lille granne lei meg, jeg!
Men mor syntes visst at jeg var flink til å trekke. For jeg fikk masse ros. Men jeg trenger da ikke en hel vogn for å få det. Ros og godis får jeg da i massevis allikevel. Vi skulle bare kvittet oss med det der dumme dyret. Jo fortere, jo bedre!

Januar 2011. Jo-Jo vær i januar

Merkelige greier dette her. Egentlig kan jeg jo ikke fordra disse datadyrene. Og likevel så trenger mor dem for at dere skal kunne lese dagboken min. Men bare så det er helt klart. Jeg liker dem ikke, hverken den som heter PC eller den som heter Mac. Merkelige navn de har forresten. Mitt er mye finere.
27.desember

Tur på åsen 27.desember from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.

4.januar.
Merkelig vær også. I går var det kjempeflott. Masse fin snø å bykse avgårde i. Men jeg ble litt sliten etterhvert. Og mor syntes visst at de der oppe, som lekte seg med snøkanonene de hadde fått i julepresang. Kanskje heller skulle finne frem noen av de andre presangene sine. Og for all del. Ikke gi dem snøkanon i presang til neste år. Mor blir så sliten av å måke vekk all den snøen. Bare se hvordan det så ut.

Og hva er egentlig vitsen. For da mor hadde måkt og måkt og måkt hele dagen, så begynte det å regne. Så da jeg kom ut i dag morges så det slettes ikke slik ut lenger. For da var det blitt slik:


5. januar 2011.Men i dag gikk vi tur på åsen igjen.
Og der er det fortsatt nok av snø å vasse i, så vi ble skikkelig slitne både mor og jeg.

I går gredde mor meg. Så nå ligger halve jeg i bosset.










Men det er da heldigvis fortsatt litt igjen av meg. Godt det ikke er alle 5 bena mine som havnet der, for hva skulle jeg gjort da? Jeg har fortsatt fire å løpe med og ett til å gnage på. Og som du ser er jeg fortsatt nokså hel, selv om halve meg altså ikke er her

6. januar Fortsatt snø på åsen

I dag var vi også på åsen. Mor sjanglet seg av gårde som best hun kunne. Men opp kom hun da til slutt, selv om det tok sin tid. Men ned igjen gikk det fort. Mykt og godt å falle om en skulle gå over ende. Jeg klarer meg bra siden det ikke var bena mine mor gredde av meg.

7. januar

I dag er det igjen skiføre i trærne.

17. januar.
Isj for et grisevær!! I dag har vi i hvertfall gått i hi.