Nå har vi hatt Leika på besøk. Det starter alltid med at mor går på hemsen. Og så henter hun ned noe som hun kaller : Puddelkurven. For Leika har med seg dyne. Og den skal ligge i puddelkurven og så skal Leika ligge på dynen, og det liker hun veldig godt. En stund etterpå kommer Leika. Leika knurrebiff. Hun knurrer og freser og flekker tenner. Men hun er ikke noe farlig. Hun kan rett og slett ikke noe for det. For hun er bare sånn. Og jeg er ikke det spor redd henne. Helt til å begynne med var jeg det. Men etter at jeg hadde gjort et hallingkast og truffet henne med baken så hun fòr langt inn i enerbuskene, var det hun som var redd for meg. En lang stund. Men nå er ingen av oss redde for noen av oss lenger.
Leika er litt fæl til å fly av gårde og forsvinne, så vi ikke ser henne lenger og ikke vet hvor hun er. Men jeg er flink. For jeg holder meg nær, så mor kan se meg hele tiden. Denne gangen lærte mor Leika at hvis hun ville ha godis, så måtte hun komme med en gang mor ropte. Og Leika vil gjerne ha godiser hun også. Hun vil ha alt det som jeg får. Tror hun. Men når hun får det, så ombestemmer hun seg ofte. For da vil hun ikke ha det allikevel. Slik som eple og appelsin og sånt no’. Når vi skal spise, vil hun ha maten min. For hun tror den er mye bedre enn den hun får. Hvor dum kan man egentlig bli da? Jeg fikk oppbløtt tørrfôr og hun fikk en hel skål med frolic godis. Men nei da, det skulle hun ikke ha. Og min mat fikk hun ikke. Så da ble det ikke noe mat på henne. Men når vi er på tur, ja da vil hun ha frolic godis, da. Sulten ble hun sikkert også. For hun spiste ikke maten sin før til kvelds. Og slik gjør hun hver gang hun er her. Tullhøna. Ser ikke ut som hun kan lære heller. Enda mor sier at hun er like lettlært som meg. Men når det har gått et par dager, så spiser hun opp maten sin når hun får den. For her nytter det ikke å vente til litt senere. For skulle maten stått til litt snere, så hadde det nok ikke vært noe mer mat der. Bernere kalles da ikke for matvrak for ingen ting.
Leika på besøk februar 2011. from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar