Tror jeg tar patent jeg. from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.
Fint å gå på åsen med venner. For heldig vis har morene våre skjønt at jeg trenger noen turvenner, så de prøver å få til en tur en gang i uken. Før brukte de å komme hit. Og så gikk vi sammen herfra. Men i det siste har vi møtt dem borti veien. De kommer med bil og vi går. Rett før vi kommer frem til veien, tar mor meg i bånd og så må jeg gå fot. Er jeg veldig flink, får jeg noen ekstra gode godiser. Akkurat nå heter de norvegiaost. Og de godisene er veldig kjempegode. Men mor har blitt så vanskelig i det siste. Før slapp hun meg når vi så vennene mine. Og så kunne jeg bare storme i vei bort til dem. Men nå! Nå skal det være orden i sakene. Jeg må gå fint i bånd til vi er helt borte hos dem. Og mor går jo så sent, så da må jeg jo bykse litt i vei. Har da ikke tid til slikt sommel når en skal treffe bestevenner. Men det hjelper ikke. For nå har mor bestemt seg for at jeg må ha litt mer oppdragelse, sier hun.
Det er Shilrik border collie, Gillian hjortehund og moren deres vi møter. Gillian var bestevenn med Kama som mor hadde før meg. Meg er han ikke bestevenn med. For jeg får ikke lov til å leke med ham. Da kan han gå i stykker visst. For han er så skranglete i de tynne bena sine. Og han er nok litt redd for meg også når jeg kommer farende. For da hender det at han piper selv om jeg ikke er nær ham en gang. Kanskje han tror han er valp. Men da må han være senil, for han ble 10 år nå 14. april. Men Shilric er en fin venn. Vi løper og herjer og har det kjempebra sammen. Jeg blir alltid like glad når jeg ser dem og moren deres. Og hver gang glemmer jeg meg bort og hopper opp etter henne når mor slipper meg. Og hver gang blir hun veldig morsk på meg. Men det går fort over.
Og så går vi sammen opp på åsen.
Turvenner. På Storåsen 24.mars 2011 from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.
Nå har vi hatt Leika på besøk. Det starter alltid med at mor går på hemsen. Og så henter hun ned noe som hun kaller : Puddelkurven. For Leika har med seg dyne. Og den skal ligge i puddelkurven og så skal Leika ligge på dynen, og det liker hun veldig godt. En stund etterpå kommer Leika. Leika knurrebiff. Hun knurrer og freser og flekker tenner. Men hun er ikke noe farlig. Hun kan rett og slett ikke noe for det. For hun er bare sånn. Og jeg er ikke det spor redd henne. Helt til å begynne med var jeg det. Men etter at jeg hadde gjort et hallingkast og truffet henne med baken så hun fòr langt inn i enerbuskene, var det hun som var redd for meg. En lang stund. Men nå er ingen av oss redde for noen av oss lenger.
Leika er litt fæl til å fly av gårde og forsvinne, så vi ikke ser henne lenger og ikke vet hvor hun er. Men jeg er flink. For jeg holder meg nær, så mor kan se meg hele tiden. Denne gangen lærte mor Leika at hvis hun ville ha godis, så måtte hun komme med en gang mor ropte. Og Leika vil gjerne ha godiser hun også. Hun vil ha alt det som jeg får. Tror hun. Men når hun får det, så ombestemmer hun seg ofte. For da vil hun ikke ha det allikevel. Slik som eple og appelsin og sånt no’. Når vi skal spise, vil hun ha maten min. For hun tror den er mye bedre enn den hun får. Hvor dum kan man egentlig bli da? Jeg fikk oppbløtt tørrfôr og hun fikk en hel skål med frolic godis. Men nei da, det skulle hun ikke ha. Og min mat fikk hun ikke. Så da ble det ikke noe mat på henne. Men når vi er på tur, ja da vil hun ha frolic godis, da. Sulten ble hun sikkert også. For hun spiste ikke maten sin før til kvelds. Og slik gjør hun hver gang hun er her. Tullhøna. Ser ikke ut som hun kan lære heller. Enda mor sier at hun er like lettlært som meg. Men når det har gått et par dager, så spiser hun opp maten sin når hun får den. For her nytter det ikke å vente til litt senere. For skulle maten stått til litt snere, så hadde det nok ikke vært noe mer mat der. Bernere kalles da ikke for matvrak for ingen ting.
Leika på besøk februar 2011. from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.
Av og til når vi kommer ned fra åsen, møter vi Lady. Hun er en litt sur gammel dame på over 10 år. Hun liker ikke at jeg finner de luktene som hun har funnet. Da blir hun ganske morsk på meg. Så det er best å være litt forsiktig. Og hun liker slettes ikke at jeg hilser på moren hennes. Det gjør visst ikke moren min heller forresten. For hun sier at jeg er altfor voldsom og hoppete. Hoppetussa, Rabalderet mitt, sier hun. Tull, sier jeg. Man skal da vise at man er glad over å se kjentfolk. Dessuten har Ladymoren også godis i lommen. Når jeg er ferdig med å hilse, bruker vi å følge dem hjem til huset deres. Der snur vi og så går vi også hjem til vårt hus.
Hei, Lady! from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.
For noen uker siden fikk dere bli med oss opp på åsen. Men dere kan jo ikke bli der oppe i all evighet. Og nå må dere da vel ha fått så mye utsikt at det holder for en lang stund.
Så i dag er det nok best at dere blir med oss ned igjen. Og siden dette er en runde, så går vi en annen vei tilbake.
Dessuten kan dere godt få se hvor flink jeg er. Og bare så dere vet det. Det er ikke fordi jeg somler at mor må rope på meg. Jeg har fått beskjed om å sitte og bli hver eneste gang. Det er litt skummelt. For mor går så langt før hun roper på meg, at det nesten virker som om hun har tenkt å la meg bli sittende igjen alene der i skogen, mens hun går hjem. De første gangene syntes jeg det ble skikkelig nifst. Så da løp jeg til slutt etter henne. Og så måtte vi gå tilbake til der jeg hadde fått beskjed om å bli sittende. Men nå vet jeg jo at hun nok ikke glemmer meg. Så nå sitter jeg fint selv om hun forsvinner en liten stund. For det er helt sikkert at hun roper på meg. Og da er det alltid en godis å få.
Men først litt utsikt, og så er det bare å henge seg på og bli med oss ned igjen til veien.
nedtur fra Storåsen 19. og 20. februar from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.
Det går fint an å trene når en går på tur også. Bare se her.
Huff! det er ikke alltid en klarer å holde målsettingene sine. Nå har dere måttet vente i hele 14 dager bare fordi mor var på kurs i 3 dager. Vi dro av gårde klokken sju om morgenen. For jeg må jo være med å passe på bilen for henne, mens hun kurser seg. Og det er jeg veldig flink til. Passer veldig godt på den i alle timene jeg er alene. Men det ble litt lange og slitsomme dager. På fredagen var vi ikke hjemme igjen før klokken sju om kvelden, for mor måtte handle litt også. Og det er ganske lenge når en ikke skal lufte seg på hele den tiden. Da er det kjempedeilig å komme seg ut av bilen og finne en tisseplass i hagen. Men det går alltid bra, selv om det kan bli lenge å vente. Og på veiene var det noe som mor kaller telehiv. Det betyr at en husker opp og ned og opp og ned og enda mer opp og ned. Og hvis en er litt uheldig kan det hende at en husker så fælt at en slår hodet i taket på bil-bur-huset sitt. Men mor kjørte forsiktig og husket nesten alltid på hvor huskedumpene var. Så jeg slapp å få vondt i hodet mitt.
Men nå er det på tide å vise frem hva jeg har lært i det siste.
Lydighet. ligg - sitt - ligg from Elisabeth & Chimaera on Vimeo.
